1. Et helhetlig læringsbegrep
|
Et helhetlig læringsbegrep er et sentralt utgangspunkt i rammeprogrammet. Det stilles opp mot et syn på læring der pedagogisk virksomhet primært dreier seg om å strukturere og formidle en bestemt kunnskapsmasse i løpet av et avgrenset tidsrom. Søkelyset rettes mot formelle så vel som uformelle læringsprosesser og mot resultatene av dem.
Trekk som gjentar seg i hverdagen, utgjør byggesteinene i barnets forståelse av sin omverden. Mye av den sosiale læringen foregår i barnets daglige samspill med andre mennesker, og kvaliteten på samspillet barna imellom og mellom barn og voksne, bestemmer om utviklingen går i ønsket retning.
|
2. Sosial kompetanse i kontekst
Mens noen sosiale ferdigheter kan brukes i mange situasjoner og på tvers av ulike miljøer, er mange av de nødvendige ferdighetene også tilpasset den enkelte kontekst eller lokalmiljø. Livet på en barnehageavdeling/skoleklasse kan betraktes som en kultur der hverdagslivet preges av samspillsmønstre som er skapt over tid av de voksne og barna selv. Det er denne kulturens samspillsmønstre barna må lære og mestre, og følgelig blir det her den sosiale kompetansen må utprøves og læres.
En følge av det kontekstuelle perspektivet, er at man må gå det sosiale miljøet etter i sømmene. Forventer de voksne at barna skal vise prososiale handlinger som å hjelpe, dele, samarbeide og inkludere hverandre, må de gjennom en kritisk analyse av det miljøet som er skapt, være sikre på at enkeltbarn også erfarer at slike handlinger verdsettes. M.a.o.: Miljøets samspillsmønstre og verdier må vurderes.
I sitt arbeid vil den voksne uunngåelig formidle oppdragelsesmessige normer og verdier og støtte bestemte sider ved barnas utvikling. De voksne må derfor ha en klar oppdragelsesbevissthet. Med andre ord: Personalets relasjonskompetanse, dvs. de ansattes egen sosiale kompetanse, blir avgjørende. Svært mange av utfordringene befinner seg nettopp her. M.a.o.: Det må stilles krav til personalets egen sosiale kompetanse.
3. Abstraksjonsstigen
Intensjonene i ”Du og jeg og vi to!” om å føre til endret pedagogisk praksis, tydeliggjør behovet for reflekterte voksne i en lærende organisasjon.
De fem områdene i rammeprogrammet er relativt generelt utformet og er kun ment å danne et utgangspunkt for observasjon og påfølgende tiltak. Derfor blir det viktig at personalet sammen skaffer seg en felles forståelse av hvilke sosiale ferdigheter de ulike områdene egentlig dekker, tilpasset barnas alder og deres barnehage- eller skolemiljø. M.a.o.: De voksne må gjenkjenne de fem områdene innenfor sosial kompetanse i det hverdagslige samspillet. Denne forbindelsen illustreres gjennom ”abstraksjonsstigen” slik den illustreres i figuren nedenfor.
Figur 1: Visualisering av abstraksjonsstigen i operasjonaliseringen av sosial kompetanse
 |
Mens begrepet sosial kompetanse befinner seg øverst på abstraksjonsstigen, representerer de fem innholdsområdene en viss konkretisering når det gjelder hva arbeid med sosial kompetanse innebærer. Den nederste delen av stigen, er den som knytter de ulike områdene til barnas konkrete samspill i den enkelte barnehage/skole. De mange loddrette strekene som er trukket ned fra hvert område illustrerer at det er svært mange konkrete sosiale ferdigheter som rommes av de ulike områdene. Men denne nederste delen av stigen må de ansatte ”klatre ned” selv. Til syvende og sist er det altså de som arbeider direkte med barna, som selv må finne ut hvilke ferdigheter innenfor hvert av disse områdene barna trenger å lære bedre.
Denne forståelsen er grunnen til at jeg har valgt å kalle ”Du og jeg og vi to!” for et rammeprogram. For det gir en ramme, og ingen oppskrift, på hva de voksne kan arbeide med for å fremme barns sosiale kompetanse. Det er derfor nødvendig med en gradvis og felles utvikling av de voksnes egen kompetanse for dette arbeidet. (se pkt. VI).
|