 |
  |
           |
| |
| |
 |
 |
I det senere har man blitt stadig mer oppmerksom på viktigheten av barnas sosiale kompetanse for å verdsettes av venner og følgelig integreres i barnehagens og skolens sosiale miljø. Sosial kompetanse er en viktig ressurs når man skal mestre stress og motgang og unngå mobbing, «drop-out» fra skolen, kriminalitet, rusmisbruk og annen problematferd.
Sosial kompetanse er således et nyttig utgangspunkt når man ønsker å fange opp utsatte barn. Barn med usikker tilknytning og negativ familiesosialisering vil møte flere vanskeligheter i tidlig kontakt med andre barn enn barn med bedre relasjonserfaringer. Og fordi sosial kompetanse er viktig for både mestring og motstandsdyktighet, blir sosial kompetanseutvikling vesentlig også som ledd i forebygging og behandling av atferdsmessige vansker og i forebyggende barnevern.
En klar analyse av hvilke sosiale situasjoner som skaper de største vanskene for barna, og hvilke sosiale ferdigheter de trenger å lære for å bli inkludert i det sosiale fellesskapet, gir gode retningslinjer for praktisk-pedagogiske tiltak. Spesialpedagogiske problemstillinger kobles på denne måten opp mot allmenne pedagogiske problemstillinger, og perspektivet dreies mot en bredere og mer helhetlig innfallsvinkel i arbeidet på det spesialpedagogiske feltet.
Barnehage og skole er sentrale sosialiseringsarenaer for sosial kompetanseutvikling. Det er imidlertid viktig å være åpen for at problemer kan oppstå eller forsterkes nettopp her. Får det sosiale miljøet i for stor grad preges av tilfeldigheter, kan relasjoner og vennskap fort bli personavhengig og gjøres til et spørsmål om “kjemi” fremfor pedagogikk. Faren for at noen faller utenfor, og for at negative samspillsmønstre får utvikle seg, er da stor.
De voksne må vokte seg for å legge ansvaret for sosialt kompetente handlinger på enkeltbarna dersom det sosiale miljøet generelt er dårlig. Å fange opp de utsatte barna handler derfor like mye om å påvirke fellesskapet som å sørge for å gi spesielle tilbud.
Passivitet hos personalet kan bidra til å skape og/eller tillate upersonlige, kalde og ekskluderende relasjoner mellom barna. Da kan barnas forkunnskaper når de kommer til barnehagen/ skolen avgjøre hvilket utbytte de får av oppholdet på et så sentralt utviklingsområde som sosial kompetanse.
Det kreves et målrettet og langsiktig arbeid fra de voksnes side dersom en barnegruppe skal fungere positivt for alle barna. Det blir derfor avgjørende å fokusere på den voksnes rolle i forhold til barnas samspill som hjørnestein i praktisk pedagogikk.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|