Den første utgaven av ”Du og jeg og vi to!” var basert på teori og empiri innenfor feltet sosial kompetanse med vekt på en nærstudie av 5 utvalgte amerikanske programmer (Gresham og Elliot 1990; Social Skills Rating System, Shure og Spivack 1978; ICPS – A Mental Health Program for Kindergarten and First Grade Children, Committee for Children 1989; Second Step, Davis 1988; My Friends and Me, Strayhorn 1988; The Competent Child).

Denne utgaven ble prøvd ut i samarbeid med personalet i fem kommunale heldagsbarnehager i vårhalvåret 1993. Resultatene understreket behovet for et gjensidig forhold mellom forsker og praktiker. På samme måte som jeg som forsker utviklet ny kunnskap og stadig tilpasset og revurderte rammeprogrammet som svar på fenomener i praksisfeltet, krevde forskningsopplegget også det som kalles aksjonslæring fra praktikerens side. Aksjonslæring kjennetegnes av kritiske undersøkelser, gjort av reflekterende praktikere som åpner opp for innsyn i sin egen praksis, praktiserer selvvurdering og engasjerer seg i deltakerstyrt problemløsning i en kontinuerlig profesjonell utvikling. 

Dersom intensjonene i ”Du og jeg og vi to” skulle nå frem til barna, viste det seg nødvendig å påvirke verdiene og praksisen til de voksne som var involvert og utviklingsprosesser i hele organisasjonen. En trinnvis progresjon for de ansattes egen kunnskapstilegnelse og holdningsdanning, der det blir gitt god tid til modning og bearbeiding, utgjør derfor en vesentlig del av rammeprogrammet. 

Den trinnvise progresjonen begynner med en overflatelæring fra praktikernes ståsted for derfra gjennom en gradvis opptrapping å føre læringen ned til en dybdelæring der de ansatte selv tar ansvar for sin egen og andres læring. Erfaringer fra samarbeid med en rekke kommuner både i Norge og Sverige, viser at denne prosessen gjerne tar rundt tre år.

Det grunnleggende perspektivet bak utviklingen av "Du og jeg og vi to!", er altså at et strukturert læringsopplegg (Temaheftet) kan fungere som et anker og utgangspunkt for endringsarbeid, men det er i seg selv ikke tilstrekkelig for å nå målene om å fremme sosial kompetanse. Det finnes ingen snarveier eller lettvinte løsninger. Skal man nå varige resultater, er det avgjørende å se på barnehagen/ skolen som en lærende organisasjon, og huske at kunnskap og kompetanse vokser sakte, og at endringsarbeid tar tid. Enkeltstående kurs/ timer og instruksjonshefter er en lite effektiv endringsstrategi. Organisasjonsperspektivet må innlemmes i den grunnleggende tenkning om utformingen av programmer for å fremme sosial kompetanse.