Resultater fra barnehageåret 1993-94:
Utvalget er samtlige barnehager i to kommuner, en på Østlandet og en på Vestlandet, til sammen 17 barnehager. Dataene er innhentet gjennom spørreskjema til de ansatte etter at de har anvendt rammeprogrammet i et år. Søkelyset ble rettet mot endringsprosesser i personalgruppen.

Resultatene viser at det er kompetanseheving, økt bevisstgjøring, økt refleksjon over egen væremåte, felles visjon og økt skolering, som spontant trekkes frem på spørsmål om hva som var det beste ved programmet:

	Kompetanseheving hos personalet, økt refleksjon over egen væremåte og over hvordan barn lærer gjennom systematikk og refleksjoner og felles holdninger blant de voksne.
	Bevisstgjering, gjennomgang av rutinar, vi er komne i gang med ein viktig prosess – verkar oppbyggande for heile barnehagen. Vi har fått viktige kunnskapar og styrkte tankar og praksis på dette området. Dette var spennende og lærerikt for oss.
	....Fått meg til å tenke meir rundt mi rolle.

Gjennom uformelle observasjoner trådte en merkbar forskjell i atmosfæren i flere av barnehagene frem etter hvert som prosjektet skred fremover: Personalet diskuterte stadig oftere sin egen praksis med hverandre og hvordan de taklet konkrete situasjoner med barna. Det ble en mer åpen og faglig tone. På direkte spørsmål mente 77% av styrerne og de pedagogiske lederne at barnehagen hadde utviklet seg som organisasjon, og at barnehagen var blitt et bedre sted å være for barna. 65% av dem mente at den også var blitt et bedre sted å være for de voksne.

Resultater fra 2001-04; En 3-årig, longitudinell studie:Dataene fra denne undersøkelsen støtter opp under resultatene ovenfor, samtidig som de også dokumenterer flere endringer på personal- og organisasjonsnivå. Det må ses i sammenheng med at denne undersøkelsen strakk seg over hele tre år.

Ved avslutningen av prosjektet ble styrerne bedt om å skrive ned de to til tre mest sentrale resultatene for barnehagen. Svaret nedenfor er representativt for momenter som ble trukket frem også av de andre:

Aksept og bruk av forskjellighet både mellom voksne og barn, er blitt tydeligere og mer bevisst brukt i mer målrettet arbeid for å fremme sosial kompetanse:

	Mer fokus på det individuelle barnet og den individuelle voksne. Styrker og svakheter kommer tydeligere frem, samtidig med mer aksept og romslighet for forskjellighet både hos voksne og barn
	Langt mer bruk av de andre barna som ressurser for hverandre fordi vi vet mye mer om ferdighetene til hvert enkelt barn; Grupper av barn brukes i større grad for å bygge opp enkeltbarn
	Tidligere: Pedagogiske ledere på ett nivå, assistenter på et lavere nivå. I dag er det mye mer variasjon mellom assistenter, mange av assistentene er bærere av høy sosial kunnskap og kompetanse.

	Mer enhet i planene som er blitt et tydeligere styringsinstrument; dvs mer enhet i forholdet mellom plan og praksis.
	Mer skriftlighet og mye mer evaluering.

Behovet for en bedre ledelse både på styrer- og avdelingsnivå, trådte tydelig frem. Etter hvert som assistentene opplevde økt kompetanse, økte også deres krav til tydelig ledelse og krav om videre egenutvikling og læring:

	Større krav til lederne om å gi personalet utfordringer og utvikle dem videre
	Assistenter som har arbeidet i mange år gir tydelig uttrykk for at de vil lære mer.
	Klarere mål for de ansatte: personlige mål for alle gjennom veiledninger
	Bedre samarbeid med foreldre. De forstår hva sosial kompetanse er, og hvor viktig de voksnes arbeid i barnehagen er. Gir mer status til yrket.

	Annerledes organisering med fokus på barna: Tydeligere organisering som gir den enkelte voksne mer ro og tid sammen med barna. Spontaniteten/ fleksibiliteten er blitt større, valgfriheten større for barna; ”fra lydighet til ansvarlighet”
	Skjermer barnas aktiviteter mer med tydeligere ansvarsfordeling mellom de voksne
	Mye mer faglighet i alle samtaler, snakker fag i flere sammenhenger, mer diskusjon på tvers av yrkesgrupper, assistentmøter har endret fokus fra detaljer og praktiske spørsmål til faglige spørsmål og veiledning

2. Øker barnas sosiale kompetanse gjennom
systematisk bruk av "Du og jeg og vi to!" ?

Datagrunnlaget er hentet fra to longitudinelle undersøkelser. Den første ble gjennomført i perioden 1996-97 og varte i 1 ½ år. Utvalget var to barnehagekohorter, en kommune på Østlandet og en på Vestlandet, med til sammen 18 barnehager og 1100 barn i alderen 3-6 år. Den andre undersøkelsen gikk over en 3-årsperiode fra 2001 til 2004. Utvalget her var 14 barnehager fra samme kommune med til sammen 1426 barn i alderen 1 ½ til 5 ½ år. Datainnsamlingen er basert på en norsk oversettelse av førskoleversjonen i Social Skills Rating System (SSRS) der førskolelærerne vurderer barnas ulike sosiale ferdigheter (Gresham & Elliot 1990, Lamer 1995). I den andre undersøkelsen er spørreskjemaet supplert med flere spørsmål for bedre å representere den definisjonen av sosial kompetanse som”Du og jeg og vi to!” baseres på.

Resultater fra 1996-97:
Data ble samlet inn før (T1; januar -96), to ganger underveis (T2; juni-96 og T3; september-96) og etter avsluttet prosjekt (T4; juni-97). For å dra nytte av det longitudinelle aspektet, ble analysene foretatt på det utvalget barn som deltok i alle fire datainnsamlingene, til sammen 402 barn.

En t-test viste at barna bedret sine sosiale ferdigheter både i løpet av det første halvåret (T1 til T2) og gjennom det påfølgende barnehageåret (T3-T4). Det gjaldt innenfor alle de fem delskalaene prososial atferd, selvkontroll, tilpasning, selvhevdelse og lek,glede og humor (alle målingene viste signifikante forskjeller på 1% nivå). Det vil si at barna ut fra førskolelærernes vurderinger bedret sine sosiale ferdigheter i løpet av prosjektperioden på 1 ½ år. Uten en sammenligningsgruppe, er det imidlertid vanskelig å slå fast om det er "Du og jeg og vi to!”, barnas modning og økende alder, oppmerksomheten personalet er tilgodesett, Hawthorne-effekten eller andre utenforliggende forhold, som har bidratt til økningen i barnas sosiale ferdigheter. I den andre undersøkelsen som presenteres nedenfor, har vi imidlertid et design som bedre kontrollerer for disse variablene.


Resultater fra 2001-2004:
I denne undersøkelsen har jeg en design med en ”frivillig” prosjektgruppe og en sammenligningsgruppe, 7 barnehager i hver. 1426 barn har deltatt i undersøkelsen to eller flere ganger i løpet av prosjekttiden, 870 barn fra prosjektgruppen og 548 barn fra sammenligningsgruppen. Det er like mange gutter som jenter i gruppene. En kovariansanalyse (ANCOVA) er lagt til grunn for hovedundersøkelsen der jeg undersøker hvilken gruppe som har endret seg mest når jeg kontrollerer for barnas skårer i utgangspunktet, dvs. den skåren de hadde på høsten, og for alder (for utdyping, se Lamer og Hauge, 2005).
De grafiske fremstillingene nedenfor gjelder imidlertid kun sammenligning av middelverdier i utviklingen av sosial kompetanse innenfor hver av gruppene. Sosial kompetanse er sumskåren av delområdene empati, prososial atferd, selvkontroll, tilpasning, selvhevdelse og lek, glede og humor (for å se uviklingen innenfor hvert delområde, se Lamer og Hauge 2005).

	Figur 1: Middelverdien for sosial kompetanse mellom prosjekt- og sammenligningsgruppen fra T1-T6

Vi ser at gruppetilhørighet har en signifikant effekt på sosial kompetanse det første året (T1-T2). Det er imidlertid sammenligningsgruppen som øker mest i positiv retning.

Det andre året i prosjektet, er det imidlertid barna i prosjektgruppen som gjør det betydelig bedre enn sammenligningsgruppen! Resultatene dette andre året er med andre ord i tråd med forventningene. Vi ser at prosjektbarnas skåre ligger langt høyere ved T4 enn ved T1 og høyere enn sammenligningsbarnas skåre ved T4.

ANCOVA-analyser av de 340 barna som fulgte prosjektet gjennom begge de to første årene, bekrefter det vi kan lese av figur 1. Etter to år (T1-T4), har prosjektgruppen økt sin sosiale kompetanse signifikant mer enn sammenligningsgruppen også når det kontrolleres for barnas alder og for den skåren de hadde før prosjektstart.

Det tredje og siste året er igjen noe overraskende og vanskeligere å tolke. Prosjektgruppen fortsetter sin jevne fremgang, men her har igjen sammenligningsgruppen en bratt stigning. Det bidrar til at den i noen grad innhenter prosjektgruppen igjen. Denne forskjellen er imidlertid ikke signifikant. For drøfting av resultatene, se Lamer og Hauge, 2005.


3. Reduseres barnas problematferd mer i
prosjektgruppen enn i sammenligningsgruppen?

Resultater fra 1996-97:
Resultatene fra t-tester viste at både utagerende og innadvendt problematferd ble redusert signifikant i løpet av prosjekttiden (Alle resultatene bekreftes også med målinger med Bonferroni).

Resultater fra 2001-2004:
ANCOVA-analyser viser at "Du og jeg og vi to!" bidrar til å redusere både utagerende og innagerende problematferd, også når det kontrolleres for alder og barnas skårer før prosjektstart. Disse formene for problematferd ble altså redusert signifikant mer i prosjektgruppen enn i sammenligningsgruppen, slik vi ser av figur 2 og 3 nedenfor. Grafene nedenfor viser barnas utviklingskurver kun basert på middelverdier.

Figur 2: Middelverdien i utagerende problematferd mellom prosjekt- og sammenligningsgruppen fra T1 - T6	Figur 3: Middelverdien i innagerende problematferd mellom prosjekt- og sammenligningsgruppen fra T1 - T6

Som vi ser av figur 2, går utagerende atferd tydelig mer ned i prosjektgruppen enn tilfellet er i sammenligningsgruppen de to første årene. På tross av at sammenligningsgruppen har en brattere kurve det siste året enn prosjektgruppen (slik vi også så det i analysene av sosial kompetanse), ser vi at prosjektgruppen likevel har en større reduksjon av utagerende problematferd alle de tre årene sett under ett. Av figur 3 ser vi at mens det ikke er noen særlig forskjell på reduksjonen i innagerende atferd det første året, kommer forskjellen det andre året. Fra T3 til T4 har prosjektgruppen større reduksjon av innagerende problematferd enn sammenligningsgruppen.

Fordi det er spesielt interessant å se om reduksjonen i problematferd varer gjennom hele prosjektperioden, undersøkte jeg også reduksjonen av problematferd i ”kjernegruppen”, dvs. de 194 barna som deltok i alle seks datainnsamlingene. ANCOVA-analysene viser at ”Du og jeg og vi to!” har en god effekt på å redusere barnas problematferd også over tid og når det kontrolleres for alder og barnas ulike skårer før prosjektstart.

Vi får m.a.o. tydelige gruppe-effekter som viser at barna i prosjektbarnehagene i større grad reduserer både sin utagerende og innagerende problematferd gjennom dette tre-årige longitudinelle prosjektet, sammenlignet med barna i sammenligningsbarnehagene.

At et forebyggende program som "Du og jeg og vi to!" bidrar til signifikante reduksjoner hos barn med både utagerende og innagerende problematferd, understreker hvor viktig barnehagen kan være for å forebygge problematferd og hvor viktige de voksne og barna som omgir barnet i hverdagen, er for enkeltbarnets utvikling.

Resultatene peker også på betydningen av å komme tidlig inn i barnas liv for å få justert små, og endret større, problemer og feilutviklinger før det er for sent. Barna i kjernegruppen var 1 ½ -2 år da barnehagene startet med tiltak basert på rammeprogrammet.

4. Er det kjønnsforskjeller i sosial kompetanse og problematferd?

Resulater fra 1996-97:
En t-test viser at jentene skårer signifikant høyere enn guttene på dimensjonene prososial atferd og tilpasning (p < .001) før prosjektet startet (T1). Etter et halvt år med bruk av ”Du og jeg og vi to!”, skåret de i tillegg også høyere enn guttene på selvhevdelse, mens de fremdeles beholdt sitt forsprang på de to andre dimensjonene. Ved prosjektets avslutning skåret jentene også høyere enn guttene på selvkontroll. Lek er altså det eneste området av sosial kompetanse guttene skårer like høyt på som jentene ved prosjektets avslutning.

Dette betyr imidlertid ikke at bare jentene økte sine sosiale ferdigheter gjennom prosjektperioden. Analysene viser nemlig at begge kjønn øker sine sosiale ferdigheter på alle dimensjonene av sosial kompetanse i løpet av prosjektfasen, dvs fra T1 til T4 (målt med Bonferroni B og med signifikansnivå satt til 5%).

Når det gjelder problematferd, reduseres både jentene og guttenes internaliserte problematferd og jentenes eksternaliserte problematferd. Guttenes eksternaliserte problematferd endrer seg imidlertid ikke signifikant i løpet av prosjektperioden.

Resultater fra 2001-2004:
Også i denne undersøkelsen var det tydelige kjønnsforskjeller. Bortsett fra på delområdet selvhevdelse/ lek, var det jentene som var – og ble - bedre enn guttene innenfor de ulike ferdighetsområdene. Og de skåret lavere på problematferd enn guttene.

ANCOVA-analyser gjorde det mulig å nyansere dette bildet noe. Her finner vi at guttene generelt og guttene i prosjektgruppen spesielt, utviklet seg signifikant mer i positiv retning enn jentene de to første årene. Det tredje året utviklet imidlertid jentene seg signifikant mer i positiv retning igjen. Det er kontrollert for barnas alder og skårer ved begynnelsestidspunktet i analysene.

Nedenfor presenteres 3 grafer som belyser kjønnsforskjellene. Figur 4 viser forholdet mellom jenters og gutters sosiale kompetanse. Figurene 5 og 6 viser forskjellene i utagerende og innadvendte problematferd. I disse analysene er barnegruppen vurdert under ett, dvs. uavhengig av gruppetilhørighet.

	Figur 4: Kjønn og sosial kompetanse
	Fig. 5: Kjønn og utagerende problematferd
	Fig. 6: Kjønn og innagerende problematferd